Publisher's preface

Today we are releasing the electronical version of a volume that contains the selected poems of Sándor Csoóri - one of the most prominent contemporary Hungarian poets and literary personalities - translated into Norwegian. The original version was published by the Solum Forlag A/S publishing house in Oslo, Norway in 1997. The volume holds the title: People, branches.

Forord

Da den ungarske dikterfyrste og samlende litterære skikkelse, Gyula Illyés, døde i april 1983, 81 år gammel, var svært få i tvil om arvtagerens identitet: Sándor Csoóri var selvskreven til oppgaven.

Dette skyldtes ikke bare den anseelse og autoritet hans litterære produksjon hadde skaffet ham, men også hans politiske holdning.

Bare det offisielle Ungarn stilte seg avvisende.

Maktapparatet og lyrikeren hadde et alt annet enn hjertelig gjensidig forhold.

Men på det tidspunkt var dette faktum av mindre viktighet: Ettparti-statens undergang nærmet seg med stormskritt og ble offisielt innrømmet i 1989.

Veien frem til Sándor Csoóris status som Illyés' åndelige arvtaker var både lang og vanskelig. Han ble født i den lille landsbyen Zámoly i Transdanubia, Vest-Ungarn, i 1930, i en fattig bondefamilie.

Barndomsopplevelsene på landet har senere preget hele hans liv og forfatterskap.

Dette forklarer også hvorfor han i sin diktning allerede fra sine aller første dikt bevisst har søkt en forankring i nasjonale verdier og tradisjoner.

Hans dikteriske identitet var i de første årene tydelig preget av nasjonalskalden Petőfis billed- og idéverden.

Etter examen artium ved det reformerte kollegiet i Pápa skaffet han seg høyere utdanning ved universitets Lenin-institutt i Budapest, og etter endt studietid arbeidet han noen år som journalist, samtidig som han regelmessig publiserte dikt i de litterære presseorganer.

Han debuterte med diktsamlingen Felröppen a madár (Fuglen flyr opp) i 1954.

Frem til 1960-årene benyttet han seg nesten utelukkende av bunden form og fulgte også med dette det nasjonal-folkelige litterære mønster.

Men fra og med diktsamlingen Menekülés a magányból (Flukt fra ensomheten), utgitt i 1962 og Második születésem (Min andre fødsel), 1967, gikk også han over til en moderat form for modernisme, med overveiende frie rytmer i sine dikt.

Til nå har Sándor Csoóri utgitt seksten diktsamlinger og nesten like mange essaysamlinger og andre prosaverk.

Hans stil utgjør en vellykket syntese av ungarsk surrealisme (med umiskjennelige røtter i ungarsk folkediktning) og en mer saklig modernisme.

Disse elementene går hånd i hånd med en ekspresjonistisk billedbruk, sensualitet og en sjelden språklig kraft og rikdom.

Men på tross av alle disse modernistiske kjennetegn, utgjør hans diktning i første rekke en tydelig forlengelse av århundregamle hjemlige tradisjoner.

Dette gjelder ikke minst sammenfallet med den ungarske diktnings kanskje mest karakteristiske trekk: den nasjonalt og sosialt engasjerte holdningen, den nærmest lidenskapelige interesse for landet og dets befolkning.

Dette ovennevnte trekk har røtter i landets historie, som på 1500-tallet tok en tragisk vending, idet magyarenes blomstrende middelalderrike i tofrontkrigen mot Østerrike og Tyrkia mistet sin uavhengighet, sin økonomiske og politiske enhet.